Avstressende omgivelser?

Jeg har vært på kurs. Om å bygge bolig i by. Om å bygge skog i by. Om skogens helsebringende effekt. Dette er ikke noe nytt, men likevel viktig å høre gang på gang. Innlederne jeg husker best er Helle Nebelong - dansk landskapsarkitekt og Matilda Annerstedt - svensk lege og Ph.D innen landskap. Og Olsson og Linder ljusdesign.

På slike seminarer blir det fort til at man viser noen dårlige eksempler av omgivelsene våre. Det synes jeg er greit, så lenge det ikke betyr at privatpersoner blir harselert over. For her ble det sparket oppover, og vi fikk se hvordan uinspirerende og fattige omgivelser med enkle grep ble innbydende. Olsson og Linder tryllet en skummel undergang fram til nabolagets festsal, og sansehagene til Nebelong ga næring til alle sanser og alle aldre.

Annerstedt satte fokus på grønne omgivelsers betydning for folkehelsen. Ikke bare for å komme i form og holde vekta, men også for å avreagere i en stresset hverdag. Naturen beroliger oss, og har en positiv effekt for å hindre psykiske lidelser.

Det er flere av oss som kjenner dette på kroppen etter en løpetur i skogen eller en dag ute i naturen. Vi tømmer hjernen, og kommer forfrisket tilbake. Men noen ganger føles omgivelsene skumle, og turen virker ikke avstressende i det hele tatt. En løpetur langs Akerselva i Oslo viser flere sider av storbyen enn elva som en forfriskende, blå åre. På mine løpeturer i Mac Ritchie i Singapore var jeg på konstant utkikk etter slanger og apekatter. Å gå en kveldstur for en som er mørkeredd kan gi høy puls, men ikke nødvendigvis den avstressende effekten.

Så det jeg lurer på er om det er noen kulturelle betingelser dette med å føle skogens ro. Forskjellene mellom by og land har sosiologer snakket om lenge. Gemeinschaft og gesellshaft. Storbyboernes blaserthet. Frontstage og backstage. I Hanoi foregår dagliglivet på fortauene. Måltider blir inntatt på små plastskamler. Hadde jeg måttet innta alle mine måltider på huk, ser jeg for meg en kraftig vektreduksjon. Før nudelsuppen hadde blitt kald nok til å slurpes, hadde nok beina mine sovnet og resten av kroppen hadde skreket etter å bli strukket ut.