Lyden av mormor

I sommer har jeg vært med på å rydde ut av huset etter mormor. Hun var veldig flink til å rydde og kaste, men det samler seg likevel mye når man bor hele livet på samme sted. Hun hadde mange fine ting, mange minner for barn, barnebarn og oldebarn. Disse minnene er nå spredt rundt på Østlandet. De fleste er 'endimensjonale' i den forstand at de kan enten pynte opp eller brukes til å ha noe i. Små syltetøyskåler, desserttallerker, duker, sengetøy. På mitt kjøkken havnet imidlertid noe som omslutter oss døgnet rundt. En gammel klokke, som sto på peishyllen hos mormor og ble rituelt trukket opp hver søndag. Den tikker høyt, og hver halvtime gir den fra seg klare og tydelige ding-dong. En ding-dong når langeviseren står ned, og når den står opp, slås antall timer. Bortsett fra at den ligger to timer etter - så klokka tolv hører vi bare ti ding-dong.

For meg representerer denne lyden trygghet, ferie, god mat, late dager uten dårlig vær og alt annet som er godt. For min yngste sønn er det som å ha en bombe på kjøkkenet. Når den slår, må alt annet i lydbildet vike. Nyhetene på radio klokka to går oss hus forbi. Når vi sover, er det som å bo i en gammel storby med klokketårn som høres i det fjerne.

Det er bare jeg i huset vårt som liker denne lyden. Klokka har derfor en usikker framtid - som klokke. Som pyntegjenstand lever den trygt.

Støy handler om uønsket lyd, og er i høy grad subjektivt. Vi kan bli syke av støy. Samtidig er det jo en stor del av omgivelsene våre og det kan utrolig nok føles ubehagelig med stillhet dersom man ikke er vant til det. Vår guide i Vietnam snakket om at han ikke fikk sove når han var i Halong Bay - der det var helt stille om natten i motsetning til Hanoi som aldri sov. I gamle dager i London ble visstnok distriktene delt inn etter hvilken kirkeklokke man hørte. I dag er våre omgivelsers lyder lite vurdert ut fra andre premisser enn som støy. Altså uønsket lyd. Jeg vil vi skal snakke om lyd som identitet - som trygghet. Ikke bare om skogens ro, men om togets fine synging, seiersbrøl fra fotballbaner, klokkespill fra rådhus og kirker, lyden av skoleelever på vei til og fra skolen. Lyden av prat over hagehekker introduserer våren, korpsenes øving til 17.mai bringer med seg lyse kvelder, snøen som faller og demper alle lyder unntatt fra dem som gleder seg over å kunne ake igjen.

Selv om jeg har brakt barndommens lyd inn på kjøkkenet, har jeg savnet to lyder i sommer. Det har nok regnet og vinden sørget for. Den ene er lyden av vanningsanleggene på jordet - tktktktktktktsvisjtktktktktktktktsvisj. Den andre er lyden av rosignalet på nabolagets campingplasser. Der forsvant lyden av gong-gongen med vinden.