Skolehverdagen

Når man har barn i skolepliktig alder er skolen en stor del av hverdagen både for foreldre og barn. I Norge kjenner jeg skolesystemet ganske godt, er riktignok ikke veldig godt kjent med innholdet i lærerplanen og jeg faller alltid ut når lærerene forklarer hva som er ferie og hva som er avspasering. Men jeg vet at det er avslutninger før jul og før sommeren, 17.mai arrangementer og dugnad. Jeg kjenner skoleåret og jeg vet stort sett hva som kommer til å bli tatt opp på foreldremøter. Jeg møter lærerene i flere sammenhenger, på skolen, på butikken, som foreldre sammen på dugnad for idrettsforeningen, i private selskaper. Vi bor på landet, og miljøet er oversiktlig.

Jeg har nå vært på konferansesamtaler med lærerene til min High School sønn her i Singapore. Det finner sted to ganger i året, og det settes av to hele skoledager og et par ettermiddager i tillegg. Elevene har fri, og det er frivillig for dem å være med. Jeg mente vi skulle gå begge to, både skoleelven og jeg. På den måten var jeg sikker på at vi hadde hørt det læreren hadde sagt, samtidig.

Samtalene foregår slik at man melder fra til skolen hvilke lærere man vil snakke med. Vi hadde valgt fem lærere, altså fem fag. Vi møter lærerene på ulike klasserom, og får 2x5min til hver lærer. Det er gjerne to lærere i hvert klasserom, sånn at vi deler tiden og rommet med en annen familie. Skolen er stor, men på disse dagene er det godt merket med hvor de ulike bygningene er, sånn at vi finner fram til rom K207 osv.

Jeg trengte ikke å bekymre meg for å finne rommene i tide. Jeg ble fulgt trygt rundt i gangene og vi lå foran skjemaet til enhver tid. Jeg trengte heller ikke å åpne dørene inn til klasserommet og spørre hvilken av lærerene vi skulle til, jeg var jo med eleven.

Underveis denne dagen slo det meg at her var det noen roller som var byttet om. Det var ikke mor som viste sitt barn hvor vi skulle gå eller hvem vi skulle møte. Det var jeg som stilte spørsmålene: er det langt igjen, er det han vi skal møte, hva skal vi snakke med henne om? Har jeg tid til å gå på toalettet underveis, bør jeg kjøpe noe å drikke nå?

Denne situasjonen vil oppstå mellom foreldre og barn, men jeg hadde ventet at det skulle skje litt senere. Ikke nå, når barnet bare er 14 år. Jeg kan komme på to grunner til at dette skjedde nå.

Den internasjonale skolen her i Singapore har en annen inndeling enn i Norge. Her er det fem år på Elementary school, som tilsvarer barneskolen hjemme. Deretter følger Middle School fra Grade 6 til og med Grade 8. High School er delt i Junior og Senior for årene 9 til 12. De begynner som seksåringer, men slutter etter 12 år.

Jeg tror at hvert skoleskift gjør noe med hvor stor og voksen man føler seg. Uniformen viser også hvor du hører hjemme. På Elementary School består uniformen av lys grå short og t-skjorte i fargene gul, blå, rød eller hvit. Fra Middle School er t-skjortene bare hvite. Den fargeglade elevmassen hører de små til. Fra Middle School ligner man mer på High School enn på Kindergarden. Bevisst eller ikke, uniformen blir et symbol på hvor du befinner deg i skolesystemet. Som elev i Grade 9 på High School er elevene på vei ut av skolesystemet og ut i verden. Da må de lære seg å finne sin egen vei i livet. I Norge hadde jeg ikke ventet dette før på videregående, når barnet er 16 år.

Den andre grunnen til rollebyttet er språket. På skolen foregår alt på engelsk. Dette har ført til at min sønn er bedre i dette språket enn meg, og i tillegg kjenner han fagspråket innenfor skolefagene. Jeg har aldri før opplevd at jeg må spørre mine barn om hva læreren mener eller om hjelp til å finne et begrep eller ord for å beskrive en situasjon.

Rollebyttet i denne spesielle situasjonen påvirker ikke familielivet vårt eller hverdagen vår i særlig grad. Men hva med dem som kommer til en helt annen kultur og til et land der de ikke forstår noe av språket? Når barna blir tolker for sine foreldre, både for å forstå språk og kultur?